Det siste tablået i Son Kystkulturenters Vandreteater i 2013 bød på syngende fabrikkarbeidersker som lovpriser produktene fra Soon Hermetikfabrikk.
(Tidligere publisert 28.07.13) En liten flokk Kopervik-jenter dro gjennom 16-17 av mellomkrigsårene til Soon Hermetikfabrikk for å hjelpe til i produksjonen. 11 av dem, derav hele fem søstre Eilertsen, fant seg ektemann og satte bo i det lille ladestedet. Mindre kjent er at det også gikk en liten ”emigrasjon” den andre veien; det var sonskarer som slo ned i Kopervik.
Tekst og foto: Svein-H. Strand
I 1923 ble Thomas Idsøe, opprinnelig fra Stavanger, hentet fra Kopervik for å bestyre Soon Hermetikkfabrikk, som var startet i 1916. Sammen med ham fulgte endel unge jenter fra Kopervik for å styrke staben av fagarbeidere i Soon.
Behovet for arbeidskraft i fiskehermetikkindustrien varierte da som nå med sesongen. De første årene deltok Kopervik-jentene bare i sommersesongen, i forbindelse med nedleggingen av brisling.
Når leveransene av brisling stanset om høsten, sto en igjen med produksjon av ansjos og gaffelbiter, og Kopervik-jentene vendte hjemover. Kjærestene fra Son fulgte dem ombord i Vestlandsbåten i Moss. Det hendte nok mer enn én gang at styrmannen måtte jage sonskarene i land før avgang!
Scene fra Vandreteateret 2013: Arbeidersker fra Soon Hermetikfabrikk har pause i Elim-parken.
OVERVINTRERE
Men etter hvert ble fem-seks av jentene også engasjert til produksjonen av gaffelbiter og ansjos utover høsten og vinteren. Dette gjaldt alle Eilertsen-søstrene, eller ”Eilertsen-jentene,” som de ble kalt. De ble ”overvintrere,” og fant seg kjærester i Son.
Den aller første som kom var Bertha Eilertsen. Hun ble med Idsø som hushjelp, men fikk senere arbeid på fabikken. Til sommersesongen 1926 kom en annen gruppe Kopervik-jenter. Jentene kom over i varierende antall hvert år. Noen nye kom så sent som i perioden 1935-1939.
I en normal sommersesong kunne det være 10-12 stykker. Noen ganger flere, andre ganger færre. For å gi et bilde av hvor viktig Kopervik-jentene var for produksjonen, må det nevnes at fabrikken med stort og smått sysselsatte mellom 60 og 70 kvinner og menn i brislingsesongen. Staben ble så redusert til 18 pluss noen hjelpearbeidere gjennom høsten og vinteren.
FRAM TIL KRIGEN
Kopervik-perioden varte helt fram til 1939-1940. Den siste som kom var trolig Gunhild Johansen (pikenavnet vites ikke).
Krigsutbruddet snudde opp ned på det meste i Son som i landet for øvrig. I tillegg hadde en utvidet automasjon nådd bransjen, og ved Soon Hermetikfabrikk ble det installert automatisk røykeri og ansjosfalsemaskin.
Automasjon nådde imidlertid ikke leggerskene.
SONINGER TIL KOPERVIK
Til historien hører det med at minst to-tre av jentene tok med seg en sonskar og satte bo i hjembygda. Blant soningene som flyttet til Kopervik var Anker Thorvaldsen, som startet fiskeforretning. En annen soning som slo seg ned i Kopervik med kjæresten var Arne Hansen.
Nevnes må også Caroline Olsens to sønner som dro på ferie til henholdsvis Kopervik og Haugesund – og kom tilbake til Son med hver sin vestlandsjente!
Til sammen 11 ungjenter gjorde soninger av seg. Én av dem flyttet senere rett over fjorden til Filtvedt i Hurum, to flyttet til Vestby, én til Moss og én til Brumunddal.
—
Andre versjoner av artikkelen har tidligere vært publisert i Haugesunds Avis og i Sparebankbladet på 1990-tallet. Den er i hovedsak bygget på opplysninger fra nå avdøde Odd Birkeland, som arbeidet på fabrikken fra han var 15-16 år gammel. Bare to år gammel kom han til Son fra Stavanger sammen med sin familie. Faren Hartvig Birkeland var i forveien kommet med sin kompetanse for å være bestyrer ved fabrikken, og de fikk bolig i “Sjølyst” – i vår tid kjent som Birkelandgården etter nettopp bestyrerfamilien. SHS