Det første garnet er tatt opp. Ikke mye å rope hurra for, konstaterer Vasco. Kameraten Andrea tar ut skjell og små skalldyr fra et av garnene. Foto: Svein-H. Strand / digitalisert fra dias
(21.03.21) (Tidl. publ. i nedlagte Notes på Fb) Vasco kom som avtalt denne morgenen og banket på, presis klokka seks, smilende lastet med kruttsterk espresso. – Due, signore! To kopper – ned med dem; ingen frokost før vi er tilbake! Her skulle man være våken og skjerpet, og vi måtte straks avgårde til fiskebåten før morgenen ble formiddag. Garn ventet på å bli trukket! Vasco bivånte smilende espressoens virkning på meg, allerede etter halvannen kopp. Basta!
Det hadde seg sånn at familien vår i 1977 leide en leilighet i Castiglione della Pescaia, rett over gata for pensjonatet der Vasco regjerte og vi spiste alle våre måltider. Under middagen kvelden før hadde jeg tatt imot hans spontane invitasjon til å bli med i barca-en hans.
Nå da. Avanti – til havna i Castiglione della Pescaia!
Så sitter jeg en eventyrlig vakker julisommermorgen bakerst i en enkel, velbrukt åpen fiskebåt mens den donk-donk-donker oss nordover langs det kanskje vakreste av den vakre Toscana-kysten. Vasco, kameraten Andrea og jeg.
Jeg ser flatt land og pinjeskoger før de slake åsene på Maremmaen overtar et stykke bak.
Knapt et vindpust er å kjenne, og den totale morgenstillhet hersker da vi passerer hotel Riva del Sole med svensk dominans. Ikke engang en tidlig svensk morgenbader er å se.
Det snakkes lite og dempet i båten. Vasco Palmieri står ved roret og har kjørt i samme ærend utallige ganger før. Lønnsomhetsmarginene på hans pensjonat er små – og sesongen for mer enn innkvartering på rommene, pluss litt frokost, er fire måneder kort selv her i Midt-Italia.
Litt matauk til kjøkkenet må til. Men hvor mange ganger har barcaen tatt ham til garnene på en gryende dag som denne, tro?
Vi nærmer oss karakteristiske Le Rochette. En liten middelalderborg med tårn kneiser på den store klippens høyeste punkt.
Dunk-dunk. Og så: Punta Ala! Regionens lekre havsresort med serviceanlegg, villaer og leilighetstilbud for de velbeslåtte. Her huserer nå Roger Moore med sin italienske madam, og han er som snarest observert på handletur med bil i Castiglione.
– Kommer vi snart til garnene, Vasco?
Vasco peker i retning Capo Civinini med enda en morgentom strand innenfor. Nordvest utenfor der ser vi snart bøyene. Andrea gjør seg klar; tar på seg sitt fargerike, lettstelte fiskeforkle.
Vi er nesten halvveis til Follonica, Grosseto-regionens nordligste by. Garnene er skuffende tomme for det viktigste – større fisk – men her er da litt av diverse småsaker til supper og kraft.
Jeg vil ikke dumme meg ut og spørre hvorfor garnene settes såpass langt nordover. De vet nok hva de gjør, og at havet – selv på gode fiskeplasser – ikke alltid byr på den gode fangst.
På hjemveien har vi litt bris i en formiddag som nå veldig raskt blir varmere.
Klokka er bare 10 og en fristende frokost står på bordet da jeg smilende slutter meg til familien. Det blir en lang dag for meg. Etter frokost skal vi gå den korte veien gjennom de gamle gatene ned til den finkornete stranda på Bagno Laura for å ha våre soltimer og kjøle oss ned i det klare vannet.
En lang dag blir det også for Vasco og hans kone. Da vi stuper til sengs ved midnatt – vi ferierende – kommer de to putrende på Vespaen til Pensione Rosella.
Da har de hatt sitt kveldsarbeid og vasket gulvene på familiens etablissement nummer to, en isbar ved havna.
Om morgenen tar begge sin tørn ved frokostanretningen. Noen timer senere er det lunsj for pensjonatets – og noen tilfeldige – gjester. Ute under et svalende tak i Via Fratelli Bandieri.
Men inne, inne er det kvelende ettermiddagsvarmt når klokka viser at kokkene trenger noen hjelpende hender på kjøkkenet dersom middagsmenyen skal bli komplett.
Og når solmette og sultne gjester har benket seg ved bordene, tar Vasco opp bestillinger og serverer.
Slitets folk i det gamle Etrusker-land!
Jeg har alltid lurt på hvor mye som sto på bunnlinjen ved sesongslutt, til å møte de stille vintermåneder med.
Nå er de begge gått bort. Andrea også, hører jeg.
Jeg vil alltid huske dem; de stolte, rause og blide mennesker like under fiskerlandsbyens store middelalderborg.
Svein-Harald Strand