Dette interessante og historisk svært verdifulle bildet av Sonskilen, den nære bebyggelse og litt av Laksa-landet er fra 1929. På Laksatangen ser vi oljetanken som ble bombet under 2. verdenskrig. Bildet er i privat eie, levert av en leser for kopiering til LMs historiske arkiv.
Ved en kongelig forespørsel av 1743 om fiskerienes betydning i Vestby og hvilke fiskesorter som forefantes, kunne sogneprest Wessel gi følgende svar:
«- Torsk, Fløndre, Kuljer, Vittinger og andre smaae Fisk som dog ikke falder i mængde uden aleene Makrell som om Høsten af Strandsidderne i Sogn undertiden fanges i nogen Mængde. Dog er folk her ikke synderlig driftige i at betiene sig af Fiskeri.»
Av Ivar Gudmundsen
Wessel hadde sikkert rett. Soningene på den tiden hadde vel stort sett sitt utkomme på annen måte. Selvsagt ble det fisket og brukt fisk i det vanlige kosthold. Spesielt i ufreds- og barkebrødstider var nok fisken et godt tilskudd, men fisket som hovednæringsvei spilte mindre rolle, da det ikke fantes markeder.
Det var først i siste halvdel av 1800-tallet at fisket fikk spesiell betydning som næringsvei. Årsaken var økningen i byenes folketall og et større og kjøpevillig marked, særlig Kristiania.
Ifølge folketellingen av 1865 drev bare seks personer i Son med fiske. I 1900 var det 28 personer som fisket, noen på deltid.
På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mindre enn tre personer med tittel fiskehandler i Son, men det var bare Edvard Jacobsen som drev det litt stort. Han mottok store mengder ansjos og tilberedte den for en svensk oppkjøper.
Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikfabrik i gang. Denne gav fiskerne nye avsetningsmuligheter. (Kilde: “Sider fra Son”.)
OVER 40 FISKERE I SON
Fra denne tid ble det drevet et utstrakt fiske i Son. Oslofjorden var en av landets rikeste fiskefjorder. I 1940-åra var det registrert over 40 fiskere i Son og omegn.
Det ble drevet fiske både fra skøyter og mindre båter, etter sild og brisling, torsk og sei, makrell, hummer, reker m.m. Det ble fisket med vad og landnot, drivgarn og snurpenot, trål (reketrål), pilk og dorg, line (bakke) og hekle, ruser og teiner.
På første halvdel av 1900-tallet var det dessuten årvisst besøk av fiskebåter fra Vestlandet i brislingsesongen. Så sent som ca 1970 kom fiskere fra Vestlandet for å delta i fiske i Oslofjorden. De senere år er antall fiskere i Son gått sterkt tilbake.
Fiskerne i Oslofjorden var allerede før 1940 organisert i 14 lokale fiskerlag. Samleorganisasjonen for disse var Oslofjordens Fiskerlag.
Fiskerne arbeidet for å få bestemme mer over omsetningen av fisk. Soon og Omegns Fiskerforening, stiftet i 1912, dannet sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Salgslaget sto for den videre omsetning.
Det var planer om videre utvikling av salgsorganisasjonen, men krigen i 1940 satte en stopper for det.
SALGSLAG FRA 1947
Oslofjordens Fiskerlag opprettet i 1947 et salgslag som skulle omfatte hele Oslofjorden – Fjordfisk S/L. Dette fikk rett til all førstehåndsomsetning av fisk.
Fjordfisk S/L kjøpte i 1950 eiendommen i Son hvor fiskemottaket i dag ligger. Johan Johansen ble ansatt som leder for Fjordfisk S/L’s anlegg i Son.
THORNESJØBODEN
Fjordfisk S/L leide Thornesjøboden til lagerplass i den første tiden. Fiskebrygga ble bygd av fiskerne selv: Johan Sand, Karsten Gulliksen, Alfred Gudmundsen og Trygve Olsen.
Det ble også bygd mottakshus og ishus med plass til 240 isblokker. Isen ble brukt til å kjøle ned fisken. Blokkene ble skåret på Stavnestjernet og lagret i ishuset, isolert med sagflis.
Fiskebåtene i Son/Vestby har registreringsmerke som består av bokstaven A, et tall og bokstaven V, f.eks. A-2-V, der A står for Akershus, 2 er selve nummeret og V står for Vestby.
Da Son var egen kommune, hadde båtene i Son bokstaven S istedenfor V.
(Artikkel fra LMs første publiseringsløsning – til 2006 – med stoff som ikke ble liggende på nettet. Tidigere publisert i Herison.no.)