(Kåseri) (Publisert 26.01.22) Kåserier er ikke det første, enn si det andre, man kaster seg over på en onsdag – eller hvilken som helset annen ukedag.
(Bildet: Redaktørens ustressede katt fikk et langt og godt liv.)
FØRST PÅ OPPGAVELISTA for en skrivende redaktør som meg står alltid nyheter og reportasjer.
Og for tiden, med relativt høy prioritet – som dere vet og ser:
Republisering av utvalgte saker fra en publiseringsløsning og godt over åtte tusen filer, altså sider med stoff, da serveren til vår leverandør gikk fløyten. Ja, det står også på oppgavelista.
Dette kåseriet ble såvidt påbegynt for maaange dager siden, dere. Så temaet er spikret – og hvorfor ikke få det unnagjort?
Javel da!
Her kommer først de to korte avsnittene jeg hadde skriblet ned. Mer var det faktisk ikke, og kall det gjerne begynnelsen på en kladd:
Det nærmer seg både det ene og andre. Hele tiden. Og stadig flere oppgaver skal tas hånd om. Stadig fortere. Rundt neste sving ser vi plutselig… JØSS, er det nå?
«Stress på godt og ondt» heter en bok fra 1972 av den internasjonalt kjente fysiologen Kåre Rodahl (1917-2008) – også kjent som hoppetauets far – fra Brønnøy i Helgeland. Den handler om et begrep som dengang ikke ble fullt så mye brukt som det etter hvert ble.
Stress, ja. Og jeg er sikker på at boka hadde fått den samme tittelen dersom den hadde blitt nyutgitt i dag, 50 år senere, men selvsagt med et tidsoppdatert innhold. For vi gjorde det jo stadig mer – altså stresset, i hverdagen – etter hvert som tiårene rant på.
Likevel: Er det de riktige og viktige tingene vi strever med – nei, etter, som det heter i en annen boktittel, «Hva strever vi etter»? Eller som det vel kan sies i en forsinket kronikk: Hva er det godt for, det vi strever etter?
Men stopp nå litt. At vi strever har ikke nødvendigvis samme meningsinnhold som at vi stresser. Det første ordet er for meg positivt ladet. Og omvendt for det andre.
Tenk på det, dere. Og skriv gjerne noen ord selv!
P.S. Kåre Rodahl ble 1988 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
St.